Nasjonalromatikken

Nasjonalromantikken var en kulturhistorisk periode som oppsto i Tysklad og som varte i perioden fra rundt 1850 til 1860 i Norge. Perioden hadde som mål å forstå og kaste lys over nasjonale særtrekk. Oppmerksomheten ble rettet mot folkelige kulturtradisjoner deriblant bondekulturen, som under nasjonalromantikken fikk den høyeste prestisje.

Brudeferd i Hardanger, 1848

At retningen fikk en særlig stor betydning i Norge kan sees i sammenheng med den ferske nasjonens behov for å finne sin identitet, folkets særpreg. Dette skjedde særlig gjennom store innsamliger av folkloristisk stoff, fra Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moes innsamlinger av norske folkeeventyr. Samlingene som ble utgitt, inspirerte i sin tur norske kunstnere til å skape kunstverk med dette stoffet som grunnlag. Et av nasjonalromantikkens mest kjente malerier ble utført i 1848 av malerne Adolph Tidemand og Hans Gude i sammarbeid og heter "Brudeferd i Hardanger".

Barokken - Til Guds ære

Typisk barokk- arkitektur og kunst

Barokken er en betegnelse på både en stilretning og en epoke innen europeisk kunst. Den varte i hovedsak fra 1600-tallet til begynnelsen av 1700-tallet, før den ble avløst av régencestilen. Navnet "barokk" ble til i senere tid og betyr uregelmessig perle. Barokken har sitt opphav i Roma og spredte seg til resten av Europa med støtte fra den katolske kirke, som brukte stilen som et ledd i motreformasjonen.

Artemisia Gentileschi - Judith dreper Holofernes (1621)

1600-tallet var en usikker tid, trettiårskrigen herjet i Europa, sammen med pester og religiøse forfølgelser, noe som forårsaker mye dramatikk i folks hverdag. Dette kan være en av hovedgrunnene til at litteraturen og kunsten i barokken finner det naturlig å benytte sterke,
dramtiske virkemidler og, å slippe følelsene og
lidenskapene løs.

Barokkens kunstnere valgte som regel religiøse motiver, og var spesielt glad i å avbilde de mest dramatiske øyeblikkene fra bibelhistorien. Ofte kunne bildene bli makabre grunnet detaljerikdommen og interessen for det morbide.

Hovedsjangrene i barokkens tidsalder var salmer og religiøse sanger, og i litteraturen utviklet det seg en sterk sans for mengder av smukke ord og klingende rim. Kunstferdige oppbygde strofeformer, dristige bilder og liknelser var også vanlig. Dualisme i tilværelsen er også et særtrekk ved barokken, og når denne dobbeltheten skulle utrykkes ble kontraster et sentralt virkemiddel i tekstene.

Renessansen - Mennesket i Sentrum

Renessansen betyr "gjenfødelsen" og er et begrep for en tidsperiode og en betegnelse for strømninger av ideer som brøt med det middelalderske livssynet. Dette oppsto i Italia på 1300- og 1400-tallet og spredte seg derfra videre til det øvrige Europa.

Michelangelo,
Adams Skapelse

Det finnes mange årsaker til at renessansemennesket fikk større frihet og flere muligheter enn middelaldermennesket. Da den katolske kirken mot slutten av middelalderen mistet mye av sin makt og anseelse på grunn av indre splittelse og moralsk forfall, førte det til en oppblomstring for en ny frihet innenfor kunst, vitenskap og tenkning. En annen forutsetning for denne oppblomstringen var de økonomiske oppgangstidene som Europa opplevde på denne tiden. Etter middelalderens mange århundrer preget av pest, kriger og hungersnød, oppsto nye handelsforbindelser og nye, frie markeder. De store oppdagelsene av Columbus, Magellan og Vasco da Gama åpnet muligheten for rikdom og velstand innenfor handel og skipsfart. Det ble mulig for privatmennesker å skaffe seg rikdommer og gjøre individuell karriere. Mange mener at grunnlaget for individualismen som er karakteristisk for det moderne mennesket, ble lagt i overgangsperioden mellom middelalder og renessanse.

Leonardo da Vinci,
Det menneskelige legemes proporsjoner

Renessansens nyvunne frihet innenfor åndsliv, kunst og kultur kunne få svært konkrete utslag. Ikke bare liksom tidas vitenskapsmenn, men også bildekunstnere tok i bruk levende modeller for å studere perspektiver og proposjoner. De dissekerte lik for å lære mer om menneskelig anatomi. Noen av renessansens forfattere vendte også blikket innover og "dissekerte" sitt eget sinn, for å finne ut hva det egentlig ville si å være menneske.

Don Quijote er et verk som burde nevnes i sammenheng med renessansen. Det er skrevet av spanjolen Miguel de Cervantes (1547-1616) og blir regnet som den første moderne romanen skrevet. Verket har blant annet blitt valgt til verdenslitteraturens aller beste roman i flere seriøse avstemninger. Hamlet er et av hovedverkene til en av verdens fremste forfattere, William Shakespare (1564-1616) og bør også nevnes i sammenheng med renessansen. Skuespillet er en tragedie som antas å ha blitt skrevet et sted mellom 1599 og 1601.

1500-tallets renessanse ble ikke like viktig for norsk kultur som for kulturen lenger sør i Europa. Da renessansen etter lang tid også nådde Europas utkanter, blant annet Danmark-Norge, stoppet bevegelsen på mange måter opp i Danmark. Dansk skriftspråk og kultur ble styrket gjennom litteratur på folkemålet og bibeloversettelse til dansk, men i Norge førte dette nærmest til en svekkelse av norsk nasjonal kultur. Gjennom et dansk påbud ble den protestantiske tro innført i Norge, og biblene som ble tatt i bruk var skrevet på dansk. Gunner til dette kan være at Norge fremdeles var sterkt svekket etter svartedauden, og gjennom unionen med Danmark fra slutten av 1300-tallet.

Islendingesagaene

Islendingesagaene er episke fortellinger eller "realistiske romaner" som omhandler islendingene på 870-1030-tallet. På denne tiden var det landnåmstid (ufredstid) på Island og Islendingesagaene er derfor ofte preget av strid og konflikter. Ikke før på 1200-tallet ble sagaene skrevet ned, og hadde levd på folkemunne i tiden før det.

Vi kjenner til i underkant av 40 islendingesagaer. Hovedpersonene i sagaene er ikke konger, adelsmenn og prinsesser, men vanlige kvinner og menn. Vi møter dem i ulike situasjoner der mange slags følelser og mellommenneskelige forhold er skildret: kjærliget, sjalusi osv. Handlingen foregår på Island, men også andre steder som Norge, Irland og England.


Noen sagaer er lange og dekker historiene til mange personer. Disse kan sammenliknes med romaner og et eksempel på dette er Egils saga. Andre sagaer er kortere, slik som Sagaen om Gunnlaug Ormstonge. Vi kjenner ikke navnene til sagaforfatterne, som tilfellet er med mye annen litteratur fra denne tiden.

Islendingesagaene skiller seg ut fra annen middelalderlitteratur på den måten at de er skrevet med mer realisme. De handler om mennesker som har levd og som utfører bragder på grensen til det mulige. Likevel betegnes de ikke som rene eventyrfortellinger, slik som mye annen middelalderlitteratur.  

Snorre Sturlasson - Heimskringla

Snorre Sturlason (1179-1241) kom fra en høvdingslekt og vokste opp på gården Odde. Snorre var fra tidelig alder opptatt av rikdom og makt, og opparbeidet seg etter hvert til å bli Islands rikeste og mektigste mann. På denne tiden var Snorre kjent som høvding, ikke som forfatter, og det er derfor stilt spørsmål om han er den rette forfatteren av alt det ettertida har tillagt ham. Snorre skal ha stått bak to av de mest sentrale verkene i norrøn tid: Snorre-Edda og Heimskringla.

Heimskringla blir også kalt Norges kongesagaer og er et storverk i den europeiske middelalderlitteraturen. Den er satt sammen av mange kongesagaer, og forteller historien fra før Harald Hårfagres tid til Magnus Erlingsson, altså historien over en periode på 300 år. Sagaen om Olav den hellige er blant annet i stort fokus, og fyller nesten halve Heimskringla. 

Navnet "Heimskringla" eller "Kringla heimsins" som boken heter på norrønt, betyr "verdensringen" eller "jordskiva", som er det det hele verket starter med - en geografisk beskrivelse av verden slik Snorre kjente den. 

Snorre brukte ofte skaldekvadene som historisk kilde når kongesagaene ble utformet. Av den grunn møter vi derfor ofte henvisninger til hva skaldene har diktet i Heimskringla. Snorre sa selv at de gamle skaldekvadene var troverdig kilder til historien. Han mente at de hadde forandret seg lite i den muntlige tradisjonen, siden de har en komplisert form. I tillegg mente han at en ikke kunne gjøre om på et skaldekvad uten at det ble ødelagt. 

Heimskringla ble oversatt til dansk på 1500-tallet, og helt fra 1800-tallet av har kongesagaene vært folkelesning i Norge. Heimskringla er trolig det verket som har gitt det største bidraget til nordmennenes bilde av sitt eget land i vikingtid og tidlig middelalder.