Islendingesagaene

Islendingesagaene er episke fortellinger eller "realistiske romaner" som omhandler islendingene på 870-1030-tallet. På denne tiden var det landnåmstid (ufredstid) på Island og Islendingesagaene er derfor ofte preget av strid og konflikter. Ikke før på 1200-tallet ble sagaene skrevet ned, og hadde levd på folkemunne i tiden før det.

Vi kjenner til i underkant av 40 islendingesagaer. Hovedpersonene i sagaene er ikke konger, adelsmenn og prinsesser, men vanlige kvinner og menn. Vi møter dem i ulike situasjoner der mange slags følelser og mellommenneskelige forhold er skildret: kjærliget, sjalusi osv. Handlingen foregår på Island, men også andre steder som Norge, Irland og England.


Noen sagaer er lange og dekker historiene til mange personer. Disse kan sammenliknes med romaner og et eksempel på dette er Egils saga. Andre sagaer er kortere, slik som Sagaen om Gunnlaug Ormstonge. Vi kjenner ikke navnene til sagaforfatterne, som tilfellet er med mye annen litteratur fra denne tiden.

Islendingesagaene skiller seg ut fra annen middelalderlitteratur på den måten at de er skrevet med mer realisme. De handler om mennesker som har levd og som utfører bragder på grensen til det mulige. Likevel betegnes de ikke som rene eventyrfortellinger, slik som mye annen middelalderlitteratur.  

Snorre Sturlasson - Heimskringla

Snorre Sturlason (1179-1241) kom fra en høvdingslekt og vokste opp på gården Odde. Snorre var fra tidelig alder opptatt av rikdom og makt, og opparbeidet seg etter hvert til å bli Islands rikeste og mektigste mann. På denne tiden var Snorre kjent som høvding, ikke som forfatter, og det er derfor stilt spørsmål om han er den rette forfatteren av alt det ettertida har tillagt ham. Snorre skal ha stått bak to av de mest sentrale verkene i norrøn tid: Snorre-Edda og Heimskringla.

Heimskringla blir også kalt Norges kongesagaer og er et storverk i den europeiske middelalderlitteraturen. Den er satt sammen av mange kongesagaer, og forteller historien fra før Harald Hårfagres tid til Magnus Erlingsson, altså historien over en periode på 300 år. Sagaen om Olav den hellige er blant annet i stort fokus, og fyller nesten halve Heimskringla. 

Navnet "Heimskringla" eller "Kringla heimsins" som boken heter på norrønt, betyr "verdensringen" eller "jordskiva", som er det det hele verket starter med - en geografisk beskrivelse av verden slik Snorre kjente den. 

Snorre brukte ofte skaldekvadene som historisk kilde når kongesagaene ble utformet. Av den grunn møter vi derfor ofte henvisninger til hva skaldene har diktet i Heimskringla. Snorre sa selv at de gamle skaldekvadene var troverdig kilder til historien. Han mente at de hadde forandret seg lite i den muntlige tradisjonen, siden de har en komplisert form. I tillegg mente han at en ikke kunne gjøre om på et skaldekvad uten at det ble ødelagt. 

Heimskringla ble oversatt til dansk på 1500-tallet, og helt fra 1800-tallet av har kongesagaene vært folkelesning i Norge. Heimskringla er trolig det verket som har gitt det største bidraget til nordmennenes bilde av sitt eget land i vikingtid og tidlig middelalder.