Islendingesagaene er episke fortellinger eller "realistiske romaner" som omhandler islendingene på 870-1030-tallet. På denne tiden var det landnåmstid (ufredstid) på Island og Islendingesagaene er derfor ofte preget av strid og konflikter. Ikke før på 1200-tallet ble sagaene skrevet ned, og hadde levd på folkemunne i tiden før det.Vi kjenner til i underkant av 40 islendingesagaer. Hovedpersonene i sagaene er ikke konger, adelsmenn og prinsesser, men vanlige kvinner og menn. Vi møter dem i ulike situasjoner der mange slags følelser og mellommenneskelige forhold er skildret: kjærliget, sjalusi osv. Handlingen foregår på Island, men også andre steder som Norge, Irland og England.
Noen sagaer er lange og dekker historiene til mange personer. Disse kan sammenliknes med romaner og et eksempel på dette er Egils saga. Andre sagaer er kortere, slik som Sagaen om Gunnlaug Ormstonge. Vi kjenner ikke navnene til sagaforfatterne, som tilfellet er med mye annen litteratur fra denne tiden.Islendingesagaene skiller seg ut fra annen middelalderlitteratur på den måten at de er skrevet med mer realisme. De handler om mennesker som har levd og som utfører bragder på grensen til det mulige. Likevel betegnes de ikke som rene eventyrfortellinger, slik som mye annen middelalderlitteratur.
